Åndsverksloven, opphavsretten og mine dikt

Når det gjelder åndsverk, som for eksempel film, bøker, dikt og mye annet, så gjelder det samme som elles er vanlig, at de som har laget noe, eier og bestemmer over det selv helt til man ikke har solgt det eller gitt det fra seg. Åndsverksloven er den delen av norsk lov som forteller hva som er lov og ikke. Dette gjelder alle åndsverk og er ikke noe som gjelder spesielt for mitt dikt. Det er slik at først 70 år etter at en forfatter er død, er det han /hun har skrevet tilgjengelig for allmenn bruk. Opphavsretten arves slik som andre ting arves, i hele 70 år etter forfatterens død, eier noen opphavsretten. Angående hytter, hus osv. er dette selvsagt at det finnes en eier. Ingen sier til en som har bygget sin egen hytte noe slikt som for eksempel: ”denne hytten din er så fin og det er så godt for meg å være her så derfor flytter jeg inn her for en stund” uten at det er gjort en avtale med den som eier hytta.

Dette skjer likevel stadig vekk når det gjelder åndsverk. Det finnes mengder av diktsider på nettet med dikt av andre enn den som eier nettstedet. De som har dette kan risikere at eier av opphavsretten krever økonomisk kompensasjon for det. En forfatter setter selvsagt pris på at andre synes godt om det man har laget. Det gjør jeg også. Jeg synes det er godt at mitt dikt kan være til hjelp for andre som opplever livets vanskelige sider.

Likevel er det ikke godt når mitt dikt står på mange blogger, forum, nettsider m. m. fordi det medfører at det jeg har laget spres uten at det fører tilbake til meg som eier det. Dette er like ulovlig, som det å flytte inn i andres hus elle hytte uten lov.

Jeg mener mine dikt har en sterk bakgrunn, men det påvirker ikke hva som er lov og ikke lov. Derimot påvirker det hva jeg føler når mange publiserer det uten å spørre meg.

Jeg skrev dikt for å skrive meg ut av mye frustrasjon. Det er mengder av steder på nettet som har publisert diktet. Og selv om jeg jobber med å få kontakt med netteierne, er det mange jeg aldri klarer å få kontakt med.

Noen tror at det at diktet publiseres over alt fungerer som en god reklame. Slik er det nok ikke. Det fungerer som gratis servering, slik at folk slipper å kjøpe diktsamling eller cd. Hvorvidt de samme personene ville ha glede av flere av mine dikt får de aldri vite fordi når de bare finner ”Ikkje dytt!”. Der de finner det, står det ingen kildehenvisning. På den måten skader det min mulighet til å selge det jeg har laget. De ”spiser seg mett” på det ene diktet og spør ikke etter mer.

Den versjonen av ”Ikkje dytt!” som er publisert på nettet, er blitt godt kjent rundt omkring i helsevesenet, og i mange andre offentlige og private sammenhenger; hjemmesider, blogger, forum etc. Noen, jeg vet ikke hvem, har lagt det inn på nettet en eller annen gang. Denne versjonen er ikke originalversjon.

La meg si det enda en gang; det er fint at diktet hjelper andre mennesker. Men det kan det jo gjøre om de leser det i min diktsamling også, eller hører det på cd-en .

Jeg spør ikke etter hva folk har liggende i sin egen nattbordskuffe, på kjøkkenet eller et helt annet sted. Jeg bryr meg med hva de publiserer på nettet, i bøker, brosjyrer eller kopier de deler ut på seminarer, i forelesningssaler eller på institusjoner. Det er å bruke stjålne ting som gaver.

Noen synes nok dette er veldig egoistisk og at jeg grisk når jeg ikke gir andre lov til å publisere diktet etter eget ønske.

Frans av Assisi ville nok delt det ut uten noen forespørsel. Men sorry, det gjør ikke jeg. Jeg er glad for at Åndsverksloven verner mine som alle andres åndsverk.