Hvem er det som kan inkludere?

Det er dere friske, eller dere som er friske nok til å ha fotfeste i arbeidslivet som har hovedansvaret for et inkluderende arbeidsliv. Det er dere som kan inkludere de syke av oss som ennå har eller prøver ha en fot innenfor arbeidslivet. Mange kronisk syke må fin-planlegge ballanse mellom arbeid, trening, medisinering og hvile. Det kan innebære å velge bort fest og moro på fritiden dersom aktiviteten spenner ben under overskudd til neste arbeidsdag. Noen av oss har måttet gi opp arbeidsdagen. Andre har måttet redusere arbeidsdagen. En arbeidstaker som er i redusert arbeid får ofte kommentarer om hvor heldig man er som kan gå tidlig hjem, eller som kan starte sent på dagen til tross for at reduksjonen er følge av sykdom eller skade. Friske kollegaer vet ofte ikke at arbeidsoppgaver krever ekstra mye av kronisk syke. Friske skjønner ofte ikke at den reduserte arbeidstiden brukes til nødvendig hvile eller til kjedelig aktivitet/behandling. Og dette er ofte noe som ikke bare er tilfelle i en kort tid, frem til en blir frisk. Kronisk syke blir ikke friske. Men med egeninnsats og selvdisiplin er det mange som holder seg brukbart friske. Men primissene er stadig de samme. Det slutter ikke etter ett år, fem år eller 35 år. Behandlingen kan være svært krevende både fysisk og mentalt, kanskje med smerter.

Det smaker dårlig å høre at en er heldig. Selv om det alltid er noen som har det verre, er det vel ikke en plikt å hele tiden høre at en er den heldige? Det er en kamp å ivareta sin arbeidsfunksjon. Sårende kommentarer kan sakte drepe livsmot og evne til ekstra mobilisering for å holde seg i arbeidslivet.

Kanskje nettopp den som kjenner kampen for liv og helse, lettere ser alle de gangene noen forlater arbeidsplassen sin uten å avslutte skikkelig. Kanskje vi nettopp fordi vi bruker lengre tid, undrer oss over at så mange har dratt fra arbeidet og sitter langt fremme i bilkøen på vei til hytta mens vi setter vår ære i å avslutte ukens arbeid slik at ugjort arbeid ikke skal gå ut over våre kjekke, kjappe og friske kollegaer. Det blir så viktig å ikke være en belastning. Det blir så viktig å forbli en god arbeidstaker. Vi kjenner sårbarheten.

Håper dere fortsetter å holde dere friske og ikke skaper ekstra bekymring for regjering og andre samfunnsvitere som tror at syke personer ikke ønsker å arbeide. De skulle bare visst hvor lyst vi har til å være med både i arbeidslivet og livet ellers.

Kollegaers utenksomme adferd og tempo kan gjøre det for vanskelig. Er det menneskers sårbarhet dere friske og kjappe ikke ønsker å se. I tilfelle er det de friske som har for svak tåleevne og manglende samfunnsansvar. I tilfeller i det dere som eventuelt skaper økt antall sykemeldte og uføretrygdede. Kanskje det hadde vært godt for arbeidsplassen at noen av dere som skryter av at dere aldri har vært borte fra arbeidet sitt, hadde tatt seg en hjemme-dag i stedet for å hoste og harke virus og bakterier videre til andre på jobben. Kanskje noen av dere da hadde kunnet senke skuldrene slik at dere ser deres kollegaer. Dersom ærlig sykefravær oppfattes som ”en ripe i lakken” blir arbeidslivet farlig. Frykt for ”riper i lakken” kan bli en plagsom sykdom. Det kan også gjøre andre syke.

Dagens samfunnsdebatt gir inntrykk av at mengden sykemeldte øker, og at viljen til å stå på minker, at det må innføres nye regler for å få rette opp kursen fremover. Jeg har levd en stund, jeg har vært syk en stund, jeg er blitt uføretrygdet som følge av kollegaer innen helsevesenet sin adferd på jobb. Arbeidslivets regler tilsa også den gangen at det noen få av mine arbeidskollegaer gjorde, var galt. Deres adferd har kostet meg tapt livskvalitet, tapt økonomi og gitt samfunnet store utgifter. Mine tidligere kollegaer husker nok ikke at sjeffysioterapeutens hund lå under bordet på arbeidsplassen hennes. Jeg husker det hver dag for di det tok det friske livet fra meg. Det ødela mine lunger.

I den opphetede debatten, blir det stadig presentert absolutte sannheter. Dette skaper generalisering og krenkende holdninger. Vet dere hvor mye angst og redusert livsglede, og på sikt redusert arbeidsinnsats slike holdninger kan skape? Den absolutte sannheten finnes dog ikke i noen artikkel eller uttalelse, men det finnes deler av sannheter i de fleste utsagn, som i dette innlegget. Mennesker er individuelle og trenger individuelle løsninger.

Det foreslås såkalte nye ordninger. Gradert sykemelding har det vært så lenge jeg kjenner arbeidslivet. Inkluderende arbeidsliv var en finpussing av Arbeidsmiljølovens ord om arbeidsgivers krav til tilrettelegging. Jeg ser ikke så mye nytt under solen. Greit å finpusse regler og videreutvikle ordninger, men du verden hvor mye av det nye som er gammelt.

TA ANSVAR FOR DIN EGEN FREMTID, VELG EN INKLUDERENDE HOLDNING I DIN YRKESKARIERE. VÅG Å SE DIN EGEN SÅRBARHET OG HA ÆREFRYKT FOR LIVET.