Et svangerskap er som kjent 9 måneder. Men da diktet ”IKKJE DYTT!” ble født, hadde jeg ”gått gravid” med det i 9 år. De første årene var preget av sterke følelsesmessige og kroppslige opplevelser som vanskelig lot seg kontrollere og som var preget av et svart kaos. Senere tok ting form, det var viktig å uttrykke følelser og tanker, og slik ble diktet til. Tapet som uttrykkes i diktet var et stort tap.
Vi var allerede foreldre til en herlig liten jente på vel 2 år, da hun ble storesøster og vi ble foreldre til nok en herlig jente. Gleden var stor. Vi hadde to friske barn som vi elsket, og vi var glad i hverandre.
Hverdagsutfordringene var store; etableringsfase i jappetidens høye rentenivå, og et arbeidsmarked overfylt med vår profesjon. Men vi fikk det til. Og vi var lykkelige.
Juleferien med tindrende barneøyne var tilbakelagt. Det var 20. Januar. Mannen min hadde fått gode nyheter og kom hjem med bløtkake. Der ventet en nabo med budskapet om at ambulansen hadde hentet vår yngste datter. Hun døde 5 ½ mnd gammel i krybbedød.
Livet ble snudd opp ned. Storesøsters dokker døde og døde. Intensiteten i smerten for liten og stor var ikke til å tåle. Men etter hvert kom vi oss vaklende på bena. Litt om litt ble livet mer normalt. At vi en tid senere ble klar over at vi ventet nytt barn var en glede, men også skremmende. At det viste seg at vi ventet to barn, gjorde oss enormt glade. Men da den ene tvillingen døde ved halvgått svangerskap, var vi ikke mye verdt. Men vi måtte leve, leve for barnet som nærmet seg 4 år, og for det barnet som fremdeles var ventet.
Sorgen tok sin tid; to skritt frem, men ofte ett eller flere tilbake for så å gå litt frem igjen. Krav og forventninger fra samfunnet kunne oppleves urimelige, noe også egne forventninger til oss selv kunne være.
9 år etter stod ordene i ”Ikkje dytt!” på papiret. I mitt hode hadde de vært lenge.
Sviktende helse som ikke holder tritt med arbeidslivets krav, har senere gitt nye utfordringer. Tungtfordøyelig ”kameler” måtte fordøyes. Diktskriving ble en måte å dissekere disse. Slik ble de lettere å fordøye. I 1999 gav jeg ut en diktsamling ”Akk ja og ja takk!”. Diktet ”Ikkje dytt!” ble tatt med. Jeg var lenge i tvil . Jeg ville ikke sidestille tapet av eget barn med tap av egen helse og deltakelse i arbeidslivet.
Diktet er tydelig nok til støtte for mange i mange ulike sammenhenger. Det er hyggelig. Men at det trykkes overalt på papir og på nettet uten at jeg blir forespurt, opplever jeg vondt. Det tok meg hele 9 år å skape det, eller kanskje rettere er å si at diktet måtte jobbe med meg i 9 år, før jeg satte tankene ned på papiret.
Er det sant at det geniale er å si mye med få ord? Hvorfor synes da så mange at de selvsagt har krav på å publisere det når de vil, og hvor de vil uten noen begrensninger? Jeg vet ikke. Hvorfor skjønner ikke folk at mitt produkt har samme rettsvern gjennom Åndsverksloven, som andres selvbygde hytter etc har gjennom andre lovverk. Er mine arbeidstimer og min innsats mindre verdt enn det man gjør med hammer og spiker.?????
Er argumentene ”At det er så bra”, ”passet så godt ”eller ”er så viktig for meg ” gode nok til å ta seg til rette?? Jeg liker å skape fine blomsterdekorasjoner. Og ute i naturen der det er fritt fram å plukke blomster, plukker jeg mer enn gjerne og koser meg. Men jeg går ikke inn i andres hager og plukker deres blomster. Da går jeg heller på blomsterbutikken og kjøper vakre blomstrer. Mine dikt kan du få kjøpe og glede deg med. Men følg lovverkets spilleregler.
Jeg er glad for åndsverkslovens vern av mine dikt.
© Gudrun Lid Sæther.