ER DET MULIG Å ”MEDISINERE BORT” DÅRLIG MILJØ OG LEDELSE PÅ ARBEIDSPLASSEN?

Å VÆRE SYKEMELDT SOM FØLGE AV MANGLENDE VILJE TIL TILRETTELEGGING ER IKKE SOM Å VÆRE SYKEMELDT AV EN KORTVARIG LIDELSE/SKADE.

Å være arbeidsudyktig som følge av en brekt fot, eller et annet reparerbart problem der man vet at ting ordner seg, kan gi behov for sykemelding. Man kan oppleve utålmodighet, og man kan bli lei seg og gremmes over muligheter som ble ødelagt.  Man kan oppleve at livet blir kjedelig og kanskje synes synd på seg selv. 

Likevel er dette ofte situasjoner som er oversiktige og ryddig å forholde seg til for arbeidsplassen.  Slitsomt og krevende men likevel til en viss grad ryddig -Ingen grunn til mistenkeliggjøring og tvil om at problemet er reelt -. Det er ikke vanskelig for kollegaer å vise interessere for hva som skjedde og også uttrykke sympati og savn ved sin kollegas fravær.  Ledelsen er ofte snar med å sende blomster og enkeltkollegaer spanderer kanskje en sms eller tlf.samtale. 

Ved kronisk lidelse blir dette ofte mer uhåndterlig. Tilstanden er varig, men likevel svingende. Det blir ikke forstått hvorfor en arbeidstaker ikke kan makte samme arbeidsmengde hver dag, hvorfor krefter og overskudd varierer så veldig. Det sås gjerne tvil i kollegiet om det kan være sant? Det skapes mistro og usikkerhet om at det kan være unnskyldninger og dårlig arbeidsmoral, eller som det ofte sies ”problemet ligger mellom ørene”.  Som kronisk syk arbeidstaker vet man at man aldri blir frisk.  Man bruker mye kreativitet og planlegging på å finne løsninger både hjemme og på jobben.  Varig tapt livskvalitet kan vanskelig forklares. Man vet at kollegaer ikke kan forstå.  Det medisinske problemet er for vanskelig til å forklare sine kollegaer. Om man prøvde ville sannsynligvis kollegaers interesse være over lenge før man kom til sluttpoenget.  Dersom det bare er det man forstår eller det som vises fysisk, som er reelt, er det mange problem som kommer i kategorien; ”kan ikke være så sant” og ”er bare syting”. Det er ikke vanskelig å se muligheten til å få samme rolle som den gamle bilen som helst burde vært byttet ut, men som beholdes fordi man ikke har råd til å bytte den ut. (Om arbeids-taker heter det – får ikke lov til å bytte ut -).

NAV og IA-prinsippet stiller krav om tilrettelegging.  Selv ønsker man så intenst å få være en del av samfunnet, ønsker å ha en nyttefunksjon. Arbeidsgivers entusiasme og positive kreativitet, eller mangel på det, blir et bevis på om man innehar samme status som ”gamlebilen”, eller ikke. Holdninger skaper handlinger.
Ting tar tid.

Tilrettelegging kan noen ganger ta tid. Det kan gjelde installering av hjelpemiddel, fjerning av fysiske hindringer, eventuelt endring av rutiner. Den tiden det er normalt å forvente at det tar, oppleves ikke krenkende. 

Når man derimot blir sykemeldt fordi arbeidsplassen ikke tar seg tid til å vurdere tilrettelegging, og i stedet finner ureelle problem og hindringer, praktisk, økonomisk eller menneskelig, da vet man med hele seg at man er uønsket, Man kjenner det i kropp og sjel. Man brytes ned.  Selvbildet blir satt på prøve. Det er mengder av hvorfor? Men ingen svar.  Arbeidsgiver og kollegaer er beklemt, det kjennes på stemning og ordvalg. Man tør knapt spørre i frykt for hvilke sårende usaklige svar som man får. Ledelsen, eventuelt kollegaer vet at tilrettelegging var mulig, men prisen var for høy, ikke i kroner men av egen egoisme.  Selvforsvaret kommer fram. I selvforsvar finnes lite omsorg.

Å være sykemeldt fordi arbeidsplassen ikke vil finne ordninger der den friske og arbeidsdyktige delen får lov til å fungere, er vondt. At arbeidslivets parter har lovfestet arbeidsplassens plikt til tilrettelegging gjør fravær av tilrettelegging og vilje til tilrettelegging ekstra vondt. Sykemelding blir en konkretisering av hvor liten verdi man har.

Hjemme, ofte i et vakuum fjernt fra informasjon og dialog, sitter den sykemeldte uten å få vite hva som skjer, hvilke diskusjoner som skjer i lunsjpausen på jobben, uten å vite hvilke geniale forklaringer som ”hostes opp” om hvorfor arbeidstakeren ikke ble tatt på alvor da han selv prøvde å peke på løsninger. Åpenhet og informasjon som er meddelt i personalsamtaler over lang tid er ikke forstått eller tatt på alvor. De kan i verste fall blitt forvrengt til effektiv ekskludering.  Og til slutt tvinges man til å gå til legen og innrømme: Jeg, dvs kroppen min makter ikke dette lenger.  Men på jobben sier kollegaen.  Han/hun gikk bare til legen og sykemeldte seg.  Og de tror det. For myndigheter, saksbehandlere og arbeidslivets parter bruker de samme ordene; å sykemelde seg.

Ingen kan sykemelde seg selv utover egenmeldingssystemet. Fremdeles er det legen som bestemmer om sykemelding er nødvendig

DU VERDEN HVOR MYE NEDBRYTNING SOM KAN SKJE I DENNE TIDEN!
Her er risiko for mye unødvendig skade som følge av arbeidslederes likegyldighet eller kanskje enda verre: boikott av muligheter og pålagte plikter.  

DET KAN JO VÆRE SANT AT DET ER UMULIG Å TILRETTELEGGE.
Da kan ledelsen ikke kritiseres for manglende vilje.
Når det er umulig å tilrettelegge, vet og skjønner en erfaren og klok arbeidstaker det. Det er en realitet som er forståelig og oppleves ikke krenkende, selv om det er vondt.  Det er ikke denne situasjonen jeg prøver sette fokus på.  En god og dyktig arbeidsleder kan forklare det både til sin arbeidstaker og til NAV-systemet uten at det krenker arbeidstakeren.  Sannhet og sannferdighet er alltid frigjørende selv om det er vondt. 

DET ER IKKE HVORDAN MAN HAR DET SOM ER VIKTIG, DET ER HVORDAN MAN TAR DET. 
Men jeg spør: Har ikke en kronisk syk nok han skal ta (les: håndtere) om ikke dårlig behandling av arbeidsgiver og kollegaer skal øke dosen. En kronisk syk som står på i arbeidslivet fortjener en god heiagjeng, ikke en mengde ”buu-erer” Reglene fra NAV er vel gitt for å bedre saken, ikke å forverre den. Det er viktig å ”henge bjella på katten” og definere udugeligheten der den hører hjemme. Dårlig ledelse er en tilstand det er vanskelig å medisinere bort. Men flere syke kunne bruke sin friske del av kroppen om dårlig ledelse ble fjernet.