Hvorfor egenpresentasjon?

Jeg holder foredrag.

Jo fordi mine dikt er en del av meg, og jeg er en del av diktene. Og det ønsker jeg også å være. Jeg ønsker å ha gleden av å få lov til å være den som gir mitt stoff videre til de som ønsker det.

Likevel er det diktene mine jeg ønsker å presentere og ikke meg selv. Skrivingen har vært et nyttig redskap for meg for å finne vei og svar på mine utfordringer.

Siden jeg for lengst har feiret min 50-årsdag, har jeg fått med meg diverse livserfaring.

Det kjennes ok. Godt å ha et liv man er kjent med og som er rimelig forutsigbart. Men som likevel er uforutsigbart nok til å være spennende.

En gang så jeg fram til et langt liv i skoleverket. Skolens inneklima i en institusjon gjorde slutt på de mulighetene. Hunden Peik var så ensom og så var han så snill, så han fikk være med sin eier på jobben. Utenom Peiks eier var det også mange andre i personalet som eide hund og brakte allergen med seg på jobben. Det vart min bane. Etter vel 2 års vikariat, var min arbeidskapasitet redusert til 50% selv om jeg endret arbeidssted. Hunden fikk være der fremdeles, han kunne jo puste der i motsetning til meg. Når hans timer var talte, kom hans etterkommer og arvtaker som fikk springe rundt i samme institusjon, Eier var i god tro for noen hadde fortalt at hunden var allergenvennlig. (Allergivennlige dyr er dessverre bare de som kan vaskes i vaskemaskin.)

Jeg ble senere miljøterapeut i en avlastningsboling. Inntil det ble endring i ledelsen kunne jeg både puste og jobbe der. Men det varte ikke evig. Man kan visst ikke, kunne i alle fall ikke da, forlange at hundeeiere møter på arbeid med arbeidstøy fri fra allergen fra sine søte firbeinte (til tross for uniformsgodtgjørelse på lønnsslippen). Og når mitt sykefravær ble sjefens anledning til å ha hunden med jeg på jobb, var det ikke lenger noe sted for meg. Mine lunger ville ikke mer.

Derfor denne historien og denne hjemmesiden. Jeg ønsker å presentere mine dikt, som er min vei videre ut av frustrasjon og skuffelse over mangel på arbeidsgivers og enkelt kollegaers forståelse. De kunne ha forhindret utviklingen av alvorlig grad av astma. Slik er det. Kollegaers adferd kan bety forskjellen på å være frisk eller å være syk. I dag samler jeg på muligheter og solstråler på tross av sykdom. Hunden Peik glemmer jeg neppe, heller ikke min kollega som drev med hundeoppdrett.

Erfaringen med å finne løsninger og sosiale arenaer som fungerer har gitt meg mye glede. Jeg trives med allsidig engasjement i min brukerorganisasjon, som tillitsvalgt og ”likemann”. Arbeidserfaring som miljøterapeut er nyttig ballast.

Jeg interesser meg for:
- Livskvalitet også utenfor arbeidslivet.
- Forebyggende helsetiltak
- Diskusjonen rundt inkluderende arbeidsliv.

Det er viktig at vi som er syke også tar del i den debatten. Det er noe med å ”ha skoen på”. Og det er noe med å se flere sider av en sak.

Jeg håper at mine dikt da kan være støtte for noen. Og til lærdom og forståelse for hjelpeapparatet og involverte samfunnsaktører.